NÅR MAN SAVNER ET STED

Jeg vil ta på meg joggeskoene og spasere ned til havet.
Hoppe fra berg til berg,  
og lytte til lyden havet gir fra seg.
Den lyden er den f i n e s t e  jeg vet. 
Den lyden har jeg vokst opp med. 
Jeg vil kjenne lukta av tang og tare.
Jeg vil kjenne vinden som får håret mitt til å danse,
og den friske lufta som gir farge i fjeset.

Jeg vil gå i gatene som jeg kunne gått i blinde,
og gå innom tante for og si hei.
Spasere forbi huset jeg for første gang var på fest,
dansestudioet jeg brukte å danse i hver dag og gå i gatene vi brukte å leke gjemsel i
som barn. 
Jeg vil sitte nede på piren og se utover øyene, 
og tenke på alle gangene jeg har sittet her og spist is eller drukket en brus
med noen jeg er glad i.
Jeg savner lyden, følelsen og atmosfæren hjemme på
Nordmøre.
Jeg savner hjem. Det føles godt.
Ikke alle er så heldige at de har et hjem de føler de hører til.
Ikke alle har et trygt og fint sted å komme til.